Eutanasi og sadisme

Psykisk syke mennesker er ofte ikke i stand til å bedømme sitt eget liv og omgivelsene så godt som de hadde kunne om de hadde vært friske. Ofte følger psykiske nedturer med somatisk sykdom og vurderingsevnen svekkes. Derfor tillegger man mennesker ute av balanse heller ikke straffeskyld. Alvorlig syke mennesker med så sterke smerter at de ønsker seg selv døde, er nokså sikkert ikke i stand til å vurdere sin egen situasjon på fornuftig måte. På tilsvarende måte kan heller ikke disse ha helt eller delvis ansvar for tap av menneskeliv, selv om det er deres eget. For et slikt ansvar blir plassert hos den syke, dersom noen skal ha redusert ansvar og skyld for å ha berøvet eller bidradd til å berøve dem livet med den sykes samtykke. Lindring av store smerter kan være veldig vanskelig, men ikke verre en at en god anestesilege klare det. Smertelindring er veien ut av pine, ikke enda mer smerte for en som allerede lider mye. Noen smertestillende medikamenter i store doser kan kanskje bidra til å fremskynde døden. Likevel blir det moralsk forkastelig å gi medisin for å avslutte livet for noen, uansett grunn. Mennesker som er langt nede mentalt kan plages av selvforakt, bedrive selvskading og ha ønske om å bli påført smerte fra andre. Da skal man ikke øke deres lidelser med å påføre dem den smerte de ber om. Overgrep mot mennesker som er langt nede mentalt, kan man forestille seg er alt for enkelt å gjennomføre. Er noen langt nede eller plages av selvforakt, trenger beskyttelse og medmenneskelig omsorg, ikke enda flere plager. Straffelovens §235, eutanasiparagrafen, gir strafferabatt for eutanasi og sadisme når det skjer under samtykke fra offeret. Det er delvis en oppmuntring til moralsk forkastelige handlinger, påfører mennesker i vanskelig situasjon mer plager, de nærmeste mer sorg og sannsynligvis det offentlige enda større omkostninger. Eutanasiparagrafen burde vært fjernet!

§ 235. Straf efter §§ 228 og 229 kommer ikke til Anvendelse, naar Handlingen er foretaget med nogen, som deri har samtykket.Er nogen med eget Samtykke dræbt eller tilføiet betydelig Skade paa Legeme eller Helbred, eller har nogen af Medlidenhed berøvet en haabløs syg Livet eller medvirket hertil, kan Straffen nedsættes under det ellers bestemte Lavmaal og til en mildere Strafart.

§ 228. Den, som øver Vold mod en andens Person eller paa anden Maade fornærmer ham paa Legeme, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsfornærmelse med Bøder eller med Fengsel indtil 6 Maaneder.Har Legemsfornærmelsen tilfølge Skade paa Legeme eller Helbred eller betydelig Smerte, kan Fængsel indtil 3 Aar anvendes, men indtil 5 Aar, hvis den har Døden tilfølge, eller Skaden er betydelig.Er en Legemsfornærmelse gjengjældt med en Legemsfornærmelse, eller er ved en saadan en forudgaaende Legemsfornærmelse eller Ærekrænkelse gjengjældt, kan den lades straffri.Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre(a) forbrytelsen har hatt døden til følge, eller(b) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, eller(c) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, eller(d) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje, eller (e) allmenne hensyn krever påtale.

§ 229. Den, som skader en anden paa Legeme eller Helbred eller hensetter nogen i Afmagt, Bevidstløshed eller lignende Tilstand, eller som medvirker hertil, straffes for Legemsbeskadigelse med Fængsel indtil 3 Aar, men indtil 6 Aar, saafremt nogen Sygdom eller Arbeidsudygtighed, der varer over 2 Uger, eller en uhelbredelig Lyde, Feil eller Skade er voldt, og indtil 8 Aar, saafremt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred er blevet Følgen.