Sosialisme - fanatisme, misunnelse og forakt

Sosialisme påstås av tilhengere å ha edle motiver som fattigdomsbekjempelse, motvirke grådighetskultur og gi trygg økonomisk styring på samfunnsøkonomien, men ser man på den rent praktiske virkingen av sosialisme, får man et helt annet bilde enn det noble og økonomisk optimale.

Fanatisk intoleranse
Sosialismen er spesielt preget av intoleranse for at mennesker er ulike og lever ulikt. For ulikheter mellom mennesker regner sosialister for urettferdighet og uønsket. Etter min mening er denne søken etter å fjerne ulikheter mellom mennesker så overdrevent, fanatisk og hensynsløst at den ikke kan forklares med at alle tilhengere har noble motiver.

Likhetskrav
Likhet mellom samfunnsmedlemmer er et krav som for de fleste sosialister nok er mest motivert av å tilfredsstille egen misunnelse, grådighet og materialisme. For de aller fleste tilhengerne er deres påstand om likhet gir rettferdighet er kun et vikarierende argument. Sosialisme egentlig er en fanatisk politisk ideologi basert på misunnelse og forakt.

Statlig styring
Sosialismen fremmer et optimistisk syn på muligheten for å statlig styring av økonomien, gjerne med statlig eierskap, fordi de selv da får større innflytelse på investeringer og avkastninger som de tror i større grad kan gi dem selv økonomiske fordeler. Sosialismens generelle skepsis til private næringsinteresser med profittmotiver, skyldes misunnelse og ikke rasjonelle argumenter. For profittmotiver er ofte nødvendig for å allokere økonomiske ressurser der de trengs mest. Historisk sett har man alltid erfart at der markedsmekanismen kan fungere rett, vil privat drift og privat eiendomsrett til produksjonsmidler alltid gi bedre forvaltning av knappe ressurser. Det gir også større økonomiske fordeler til de som har lite fra før i forhold til om samfunnet var mer styrt av staten.

Alle nyter godt av fordelen ved mer effektiv ressursutnyttelse i et privatkapitalistisk samfunn. Investorgrupper har fordelen av eventuell avkastning av kapitalen som betaling for rente de ellers ville fått i banken og økonomisk risiko de tar. Man kan ikke vente at noen tar økonomisk risiko uten å få betalt for den. Derfor er prinsippet om avkastning på investert privat kapital rettferdig. Dette opphavet til økonomisk ulikhet tolereres ikke av sosialister, for har noen mer enn dem selv, er det urettferdig!

Økonomisk velferd
Sosialister ser økt statlig engasjement i samfunnet som et virkemiddel til å oppnå mål om likhet. Gulroten med omsorg for fattige og ressurssvake grupper er kun et vikarierende argument. For omsorg for fattige og ressurssvake grupper har de fleste ikke-sosialistiske partier også. Omsorg for fattige og ressurssvake kan også gjennomføres av private organisasjoner, ofte mer effektivt enn statlige og kommunale organisasjoner gjør.

Fattigdom har ikke bare opphav i ujevn fordeling av kapital, men skyldes også ulike evner og kunnskapsnivå hos mennesker, at noen har helsesvikt, rusmisbruk, manglende omtanke for medmennesker, økonomisk rot, utnytting, og noen steder også kriminalitet, krig og naturkatastrofer.

Fattigdom kommer også av arbeidsledighet som er en svakhet ved kapitalistiske samfunn. Merkelig nok har samfunnsøkonomien fordel av en liten lav arbeidsløshet. Med den unngås at alle arbeidstakere kan kreve mye høyere lønn og dermed drive inflasjonen sterkt opp. (Optimalt for Norge er en arbeidsløshet på 3-4 %. Sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon kan man lese av Phillipskurven. )

Men kapitalistiske samfunn har også innrettet seg på velferd for arbeidsledige og fattige. Sosialistiske samfunn har også arbeidsledighet eller skjult den i unyttige/laveffektive tiltak. De sosialistiske landene har tydelig mye lavere velstandsnivå enn de kapitalistiske.

Hverken arbeidsledighet eller de øvrige årsakene til fattigdom har noe med statlig styring å gjøre. Derfor kan fattigdomsbekjempelse heller ikke brukes til å begrunne et sosialistisk samfunn. Da er bekjempelse av forskjellene mellom fattige og rike kun et vikarierende argument for sosialisme.

Misunnelse og skatt
Det sosialistiske likhetsprinsippet kommer egentlig av misunnelse, egodyrking, materialisme, grådighet og latskap. Mye av dette likhetsprinsippet kan oppsummeres slik: “Har ikke JEG alt, og helst uten å jobbe for det også, skal ingen andre ha heller!” Av dette følger en nærmest uhemmet trang til å skattelegge inntekter og formue større enn de selv har eller kan komme til å få.

Sosialister har neppe stort av inntekter fra aksjer/aksjefond eller høye lønnsinntekter av ærlig hardt arbeid. Derfor vil de skattlegge slik inntekt hardt. Men inntekter uten ærlig arbeid, slik som spill på hester og tipping og annet fanteri, kan tenkes at de får, og da har de gjort det skattefritt.

Sosialister skiller dårlig mellom formue og inntekter, for også formue mer enn de selv har, vil de beskatte hardt. Formue kommer av inntekter som allerede har vært beskattet fra før og er derfor dobbeltbeskatning av inntekt. Hvis man derimot bruker like mye penger til fornøyelser eller fyll og fanteri utenfor landets grenser, slipper man slik skatt. Da må det være viktigere for sosialistene at de slipper å se andre har mer enn dem selv, enn at penger blir investert i Norge og bidrar til samfunnsøkonomisk vekst de selv har nytte av.

Mange og store avgifter får gjerne stor tilslutning blant sosialister og begrunnes gjerne med sosial utjevning og prisdempning. Avgifter gir tilbydere økte kostnader som må tas inn ved hjelp av prisøkning. Økte priser fører vanligvis til mindre omsatt mengde fordi etterspørselen ikke øker samtidig. Avgifter skiller normalt ikke på etterspørreres inntekt. Derfor rammer gjerne avgifter forholdsvis hardere folk med lav inntekt og har dermed motsatt virkning av sosial utjevning og prisdempning. Avgifter knyttet til boliger gjør at det omsettes færre boliger enn ellers fordi betalingsevnen og -viljen er uendret. Det er med på å skape sosiale problem fordi folk med lav inntekt får redusert sine muligheter til å skaffe seg gode boliger.

Arbeidsrett
Sosialisme har sannsynligvis vært den politiske ideologi som tidligere har gitt arbeidstakere de beste arbeidsrettsvikår. Det er sannsynligvis også grunnen til at sosialismen har hatt så sterk oppslutning. Med sosialisme følger gjerne en overbevisning om at alle typer urett i arbeidslivet er mulig å utrydde. Med dette synet og tidligere radikale tradisjoner fortsetter letingen etter påfunn som kan berge oppslutningen om sosialistiske partier. Kvotering i arbeidslivet er regelstyrt ulikhetsbehandling slik at mindre kvalifiserte arbeidstakere foretrekkes fremfor andre. Kvotering som prinsipp endrer bare hvem som blir diskrimert i tillegg til å gi arbeidsgiver svakere kvalifisert arbeidskraft. Kvotering er en variant av kø-prinsippet som er sosialismens priorterte metode til å allokere ressurser.

Markedsmekanisme
Kravet om likhet som rettferdighetsprinsipp er til en viss grad hinder for bruk av lønnsdifferensiering for å tiltrekke seg og beholde best kvalifisert arbeidskraft. Lønnsdifferensiering er egentlig ikke annet enn kapitalistisk bruk av prismekanisme for ressursallokering.

Med sosialisme følger overbevisningen om at man i mindre grad bruker prismekanisme for ressursallokering og i stedet lar organisasjonsavtaler og særlig statlig styring overta mye av markedsmekanismen. Erfaringsmessig har det vist seg at omfattende statlig styring har vært underlegen i allokering av knappe ressurser. Da har det ofte oppstått knapphet på varer og tjenester blant annet fordi tilbyder har manglet kapital til nødvendige investeringer.

Valgfrihet
Sosialismens krav om likhet mellom samfunnsmedlemmer gjelder ikke bare for økonomiske forhold, men i alle sosiale sammenhenger, også i privatlivet og der det kolliderer med menneskerettigheter. Sosialisme fordrer ensretting av kultur. Valgfrihet for enkeltpersoner og grupper innsnevres til kun de handlinger makthaverne tillater.

Feminisme
deler sosialismens likhetskrav når det er til egen fordel og følger gjerne i kjølvannet til sosialisme. Dessuten er mange feminister også tilhengere av krav som går lenger enn likhetskrav, altså til ombytting av tradisjonelle roller. At deres krav kan gå på bekostning av tillit, barn, ekteskap, familie, og sunn økonomi, fornekter de. De ser ofte kvinner som gode og menn som onde.

Innvandring
Kravet om stor innvandring begrunner sosialister gjerne med sosiale hensyn. Når man undersøker nærmere disse sakene, viser det seg at de aller fleste er økonomiske flyktninger som søker større velferd i Norge. Derfor virker det mer sannsynlig at innvandringspolitikken brukes til å øke antall stemmer sosialistiske partier får i valg.

Politisk korrekt
Sosialisme har tilsynelatende en lovprisning av pluralistisk kultur så lenge den ikke gir uttrykk for noe politisk ukorrekt. For alt som måtte representere noe politisk korrekt, både økonomisk og kulturelt, søker sosialister å motarbeide og undertrykke med fanatisk iver selv om det går på bekostning av menneskerettigheter og de selv har økonomisk ulempe av det. Særlig viktig er det å ose fordømmelse ut over mennesker som ikke innretter seg etter det politisk korrekte. Media som er dominert av 80-90 % venstreekstreme i følge en meningsmåling, har gjort seg til kulturpoliti og overdommer for de politisk ukorrekte.

Med sosialisme følger ensretting, økonomisk og kulturell uniformering, jantelov og fordømmelser og forakt for mennesker med innsatsvilje, gode evner og andre interesser enn de politisk korrekte. Sosialisme er grådighet og misunnelse forkledd som velferd og omsorg. Sosialisme er etter min mening en av de største politiske ulykkene som har rammet kloden.