Er islam en fredelig eller ondskapsfull religion? Man trenger ikke tillegge islam generelt alle mulige ondskapsfulle egenskaper som alle muslimer lastes for. Målet er ikke å håne muslimer og deres tro. De fleste muslimer er fredelige og greie mennesker.
Alle de ulike meget sprikende retningene til islam gir solid utfordring for ikke-muslimer for hvordan man skal forholde seg til islam og muslimer. Oppblomstringen av radikale varianter av islam og islamsk inspirert terrorisme gir grunn til ettertanke. Man bør heller gå til Koranen og lese dens instruksjoner, se hvordan muslimer selv tolker ordene og hvordan de lever i forhold til Koranen.
Aggresjon inspirert av Koranen
Koranen har en lang rad med pålegg for muslimer som mange oppfatter som grusomheter. Et eksempel er at Koranen har et vers om at muslimer skal drepe de ikketroende hvor de enn er (2:191: And slay them wherever ye catch them, and turn them out from where they have Turned you out; for tumult and oppression are worse than slaughter; but fight them not at the Sacred Mosque, unless they (first) fight you there; but if they fight you, slay them. Such is the reward of those who suppress faith.).
Verset er ikke tatt ut av en billedlig sammenligning eller hypotetisk problem eller utførelse av dom. Selvforsvarssituasjon virker ikke helt opplagt heller fordi mange muslimer tolker det som et pålegg om å angripe ikke-muslimer voldelig under bestemte forhold. Dersom et slikt pålegg aldri skulle utføres, hadde det aldri noen hensikt å gi det. Selv om man tolker verset i sammenheng, har muslimer likevel et forklaringsproblem.
Tolkningen av Koranens agressive utsagn varierer hos muslimer. De fleste muslimer tolker det nok til å unnlate aggresjon. Fordi mange muslimer tolker dem bokstavlige og at noen blir terrorister eller finansierer terrorisme, får ikke-muslimer en stor utfordring i å forholde seg til islam og muslimer. Terskelen for hvilke situasjoner som skal regnes for angrep på islam og som rettferdiggjør voldelige motangrep mot vantro, virker ofte usannsynlig lav.
Islam er mer en betegnelse på en rad trosretninger, noen fredlige andre ikke. Noen muslimer sier at andre muslimers tolkning av Koranen ikke representerer sant islam. Siden utenforstående ikke kan stole helt på egne tolkninger, må man forholde seg til at muslimer tolker blodige utsagn i Koranen ulikt og etterlever dem ulikt. Derfor er det vanskelig å vite om man har med en fredelig variant av islam å gjøre. En annen grunn til at tolkninger kan være vanskelig å finne ut av og hvordan man skal forholde seg til islam, er at islam har “taqiya”, en tillatt løgn overfor vantro og kvinner.
Man kan f.eks. se på hvordan menneskerettigheter håndteres i de land islam er majoritetsreligion. Ikke et eneste virkelig demokratisk muslimsk land finnes. Og i følge menneskerettighetsorganisasjoner er situasjonen slik i de fleste muslimske land: vantro trakasseres, forfølges, tortureres og drepes slik som opposisjonen i de resterende kommunistiske land. Da kan man med gru forestille seg hvordan Norge sannsynligvis blir om en del år med voksende muslimsk befolkningsandel. Av en eller annen grunn pleier det radikale muslimske mindretallet å vinne mot de mer moderate muslimer. Derfor er det grunn til uro når man ser muslimer promotere sin tro.
Islam er unektelig også en politisk ideologi. Og det må man ta på alvor slik at vårt demokratiske system og respekten for menneskerettigheter blir bevart.
Menneskerettigheter
FNs menneskerettighetserklæring forutsetter at alle livssyn ikke fremmer vold. Men noen livssyn gir vold likevel, så som islam (noen varianter i hvert fall), satanisme, kommunisme, nazisme og fascisme. Disse livssynene stiller demokratiske land i et dilemma. Å forby islam som religion er neppe mulig å gjennomføre i praksis fordi islamsk innflytelse allerede er så stor. Forbys vold- og hatfremende livssyn, brytes på menneskerettighetene om religionsfrihet. Lages lovverk som kun fanger opp livssynsinspirert vold, begrenses ikke veksten for disse livssynene i nevneverdig grad.
Politiske tiltak hittil
Kulturell motvekt er naturlig og nødvendig, men her har ikke staten så gode hjelpemidler. På sikt kan derfor fremveksten av livssyn med fiendtlig innstilling til menneskerettigheter og demokrati, bli første steg på vei mot tapt frihet dersom kursen ikke endres. Integreringspolitikk av innvandrere har hittil virket dårlig. Kursing av dem i norsk og samfunnskunnskap har ikke hindret vekst av fanatiske muslimske grupper.
Elsk muslimer, hat islam
Muslimer har behov for omtanke som alle andre. Mange dem har vært utsatt for umenneskelig hard behandling før de kom til Norge og burde få slippe slikt her. De aller fleste muslimer i Norge er fredelige. De mener at tolkning av Koranen og Hadith gir rom for toleranse mellom mennesker med ulike livssyn. Muslimer er selv ofre for en farlig ideologi. Man må nok regne med at mennesker som ikke er vandt med demokrati, ikke har helt sammenfallende oppfatninger av demokratisk styre som resten av befolkningen. Derfor kan de lettere kan gi innpass for muslimer med mer bokstavlig oppfatning av Koranen og Hadith. Likevel skal de ikke latterliggjøres eller gjøres til mindreverdige personer. Muslimer som møter vennlighet, vil heller ikke bli så fiendtlig innstilt og ha lettere for å ta inn over seg kritiske spørsmål fra ikke-muslimer.
Behov for tydeligere grensesetting
Å begrense livssynsinspirert spredning av hets, mobbing, hat og vold mot mennesker med andre livssyn uten å gå på akkord med menneskerettighetene, er et kjempeproblem. Det samme gjelder begrensning av innflytelse fra politiske livssyn som er negative eller fiendtlig innstilt til demokratiske ordninger. For uten slik begrensning kommer sannsynligvis en del fanatiske/hensynsløse livssyn få bedre fotfeste. Og tilhengerne av dem vet å omsette ord i handling.
Veksten i antall og andel av befolkningen har vært enorm gjennom flere år. Fortsetter den som hittil er det bare et tidsspørsmål for når muslimer blir i flertall i Norge.
Globalt og i Norge har muslimverdenen gjennomgått en radikalisering. Mennesker fra muslimske kulturer eller bakgrunn er blitt mer opptatt av å lese Koranen, Hadith og noen også Sunnah. En økende andel muslimer tar disse skriftene mer bokstavlig enn før og innretter livene sine deretter. Det er blant disse hengivne og bokstavtro muslimene at man finner så radikale mennesker at de er villige til å sprenge seg selv i luften for Allah eller begå annen terror. Og man finner også mange andre ondskapsfulle handlinger som de begrunner ut fra Koranen.
Denne veksten i antall og andel muslimer sammen med radikaliseringen av islam som fremtvinger nødvendige reaksjoner fra demokratiske regimer. Reaksjonen kan ikke vente lenge på seg fordi veksten til islam til slutt vil gjøre det umulig med demokratiske midler å gjennomføre tiltak. Noe som gjør slik reaksjon vanskelig, er at det finnes en hel sammenhengende skala av muslimske trosoppfatninger mellom de mest moderate og de mest radikale. Da får man problemet med å skille fredfulle muslimer fra de som ikke er demokratisk innstilt. Og det er vanskelig.
Reaksjoner uten å krenke trosfriheten
Likevel skal ikke trosfriheten eller moderate muslimer, men en politisk ideologi i religiøs forkledning like farlig som nazisme og med alle dets fanatiske egenskaper slik radikale muslimer gir uttrykk for. Skal demokratiet overleve og menneskerettighetene fortsette å bli praktisert, kan reaksjoner ikke utebli. Da trengs spesielt en langt strammere innvandringspolitikk som ikke gir samme økningen i antall andel muslimer.
De slemme skurkene er lett å kjenne igjen for de har stygt utseende, og er noen ganger vansiret, mens de snille heltene alltid er pene og sexy.
